Primal Screams

ROCK BOTTOM

I de siste fem årene har jeg hatt en slags likegyldighet til alt rundt meg. Det har gått på et vis, fordi jeg har vært sikker på at ting kom til å bli bedre, og at jeg en dag kom til å våkne og innse at dette er et OK liv, i en OK verden. Jeg har trodd at dette har vært en periode hvor man skulle være “ung og sint” og at jeg kom til å komme meg gjennom det å bli mer avslappet etterhvert som jeg ble eldre. Bli voksen.

De siste to månedene har derimot ting blitt enda værre, jeg føler at jeg er fanget i en situasjon jeg ikke kan komme meg vekk fra. Hvor løper man liksom, når jorden er rund og uansett hvor man drar, er man omgitt av den samme verden. Verden jeg ikke vil være en del av. Verden jeg ikke ser noe posetivt i. En verden som skremmende ofte får meg til å spørre meg selv om dette faktisk er livet etter døden, og at jeg faktisk befinner meg i hælvete.

Jeg har helt mistet evnen til å le og føle noe som helst lykke. I løpet av de siste fem årene har jeg ledd en eneste gang. Vel, det hender jeg sier “hehe” for å være høflig når noen sier noe morsomt. Og det er nettopp det. Jeg vet at det er morsomt, og jeg vet at jeg ville fått latterkrampe av det som ble sagt en gang for lenge siden men jeg tror jeg har mistet evnen til å le. Og i midten av Desember sa det plutselig helt stopp. Jeg slutta å jobbe, og jeg sa til mine arbeidsgivere at jeg var sykemeldt for en skadet skulder. Sannheten var at jeg ikke en gang oppsøkte lege for å få sykemelding, men har låst meg inne å stort sett bare sovet så mye som overhode mulig mens jeg har ventet på å dø. Jeg har rett og slett gitt opp, og kunne ikke brydd meg mindre om hva som skjedde med meg. Høydepunktene er å sove, og det er det eneste jeg gjør som overhode gir noe som helst.

Alle som har jobbet med meg vet at det siste jeg er er arbeidssky. Jobb har faktisk vært det eneste stedet hvor jeg tidvis har følt meg OK de siste årene, men jeg har det siste året fått nok av det også. Jeg har vært helt likegyldig, og ser at det har gått utover arbeidet jeg faktisk har utført. Jeg føler at for hver dag jeg går på jobb, gjør jeg verden til et værre sted. Man betaler skatt, og disse pengene går som regel til USA og krigene dere fører, eller en eller annen form for forurensning av jorden. Sånn verden faktisk er, har skattepengene jeg har betalt gått til å føre krig, og jeg føler meg derfor inndirekte skyldig i å begå grusomme handlinger både mot menneskeheten, og jordkloden som vi faktisk ikke er alene om å bo på. Jeg føler meg enkelt og greit som en ondartet kreftcelle i en kropp som er i ferd med å dø av kreft. Samtidig vet man at staten ikke jobber for å bedre det, og da klarer jeg ikke se noe lys i noe som helst.

Jeg lider vel av det man kaller alvorlige depresjoner, og sosial angst som en følge av det. Jeg føler meg som en alien, hvor det å delta i sosiale sammenkomster er noe jeg har blitt redd for. Jeg føler meg så ufattelig annerledes enn alle andre. Jeg har ingen mål, ingen ting å se frem til og ingen grunn til å leve. Det eneste som gir meg trøst er viten om at jeg en dag skal dø, og at denne situasjonen og dette livet ikke skal vare evig. Jeg føler meg som en fange som venter på løslatelsen.

På Mandag tok jeg en overdreven pillecocktail for første gang i mitt liv. Hva målet mitt var med det aner jeg faktisk ikke, og jeg klarer ikke forstå hvorfor jeg gjorde det. Det fikk meg derimot til å innse at jeg faktisk har et gedigent psykisk problem, og jeg har tatt kontakt med lege og krisesentre for å få hjelp. Selvom jeg er svært skeptisk til det også. Jeg kan ikke helt forstå at det å gå på kjemikalier å snakke med en person for å endre livssyn er noe annet enn hjernevasking. Men jeg har ingen andre muligheter lenger. Jeg fungerer overhode ikke slik samfunnet skal ha meg til å fungere, rett og slett fordi jeg mener samfunnet er ondskapsfullt. Jeg ser ingen løsninger, og enda mindre håp for en bedre verden.

Grunnen til at jeg skriver alt dette offentlig er en slags unnskyldning. Unnskyldning til venner å kjente over at jeg ikke svarer på meldinger, kommer på fester og deltar. Mine venner og bekjente gjør overhode ingen ting feil, men jeg orker ikke dra mitt negative vesen inn i en setting som er posetiv. Det posetive påvirker meg ikke, men jeg er livredd for at mitt negative kan påvirke andre. Det hender en skjelden gang at jeg deltar på ting, og grunnen til det er at jeg ikke skal være venneløs hvis jeg mot alle odds våkner som en vanlig person en dag. Så please ikke slutt å send meldinger når det skjer noe. At jeg ikke kommer betyr ikke at jeg synes dere er kjipe. Det er meg det er noe galt med, ikke dere. Dessuten hater jeg å drikke alkohol. Alkohol-rusen gjør alt bare værre, og om jeg har en dårlig dag, forsterker alkohol det jeg allerede føler. Derfor røyker jeg også så mye weed som jeg gjør, og jeg drar skjelden på en sosial sammenkomst uten. Derfor holder jeg meg også ofte hjemme, fordi folk har det synet de har på weed. Jeg skjønner det veldig godt, og på samme måte som jeg ikke ville hatt kokain-sniffing på min fest, skjønner jeg veldig godt at folk ikke vil ha weed-røyking på sin. Men alkohol er altså ikke et alternativ, og å være edru er hvertfall utelukket.

Hva som skjer videre vet jeg ikke. Jeg har kanskje ingen jobb lenger, og jeg er i ferd med å bli en taper med stor t. Uten at det plager meg nevneverdig, da jeg alt har sagt hva jeg synes om samfunnet. Jeg har vurdert selvmord flere ganger, men jeg kan og vil aldri gjennomføre det så lenge det lever mennesker som bryr seg om meg. Jeg kan ikke straffe andre fordi jeg er en fuck-up. Jeg vil dø, men jeg kommer aldri til å gjøre noe for å “pushe” at det skjer. Det ville være det mest egoistiske jeg noen sinne har gjort. Så jeg får bare gå her, og vente på at det skal skje av seg selv en vakker dag.

Jeg ser at det kanskje kan være vrient å forholde seg til meg etter å ha lest det jeg nettopp har skrevet. Men dere trenger ikke snakke med meg om det om dere ikke vil, og dere kan omgås meg de gangene jeg dukker opp som dere alltid har gjort. At jeg har nådd rock bottom kan vel bare bety at det ikke får blitt noe værre, og det er da i allefall noe.